Signalkontroll

Når hunden både kan og vil utføre atferden, utfører den tilfredsstillende hver gang, og kan utføre den i ulike typer miljø (neste leksjon), er det på tide å sette signal på atferden. 

Signaler

Signaler er i denne sammenhengen alt som skjer som kommuniserer til hunden at det lønner seg å utføre en gitt atferd. Noen hundeeiere har behov for å ha signal for en mengde ulike atferder hunden gjør, mens andre kun trenger få. Hunder har stor kapasitet til å skille på ulike signaler og knytte de til gitte atferder. En konkurranselydighetshund utfører en mengde ulike atferder på signal i konkurranseringen, en gjeterhund skiller mellom små variasjoner i samme fløyte for å utføre mange ulike atferder raskt og presist, og hunden Chaser lærte seg å skille mellom navnet på 1022 ulike leker: Verdens smarteste hund . Men de aller fleste av oss har ikke bruk for å ha 1000 ulike atferder på signal.

Når vi trener fuglehunder er det kun enkelte atferder vi har behov for å ha under signalkontroll. De aller fleste av oss greier oss med signaler for at hunden skal stoppe, at hunden skal komme, at hunden skal legge seg og være i ro, at hunden skal hente noe, og at hunden skal holde seg til oss. Til gjengjeld trenger vi at disse enkle signalene fungerer i mange ulike miljøer, under store forstyrrelser og ofte på lange avstander.

Signaler er ikke alltid verbale. Andre lyder som kan fungere som signaler for hunden er fløytelyder, plystrelyder, knurring eller skudd. Kroppsspråk og tegn er også signaler hunden kan oppfatte. Ofte er en løftet hånd et signal for at hunden skal sette seg, og setter en hundeeier seg ned og strekker armene ut til siden oppfatter mange hunder dette som et innkallingssignal. Signalene trenger heller ikke komme fra oss som fører eller trener hunden. Vi kan lære hunden å reagere på hendelser i miljøet og dermed lage miljøsignaler hunden reagerer på med en ønsket atferd. Mange har lært hunden at det lønner seg å legge seg i sengen sin når dørklokka ringer. For oss med fuglehunder er det praktisk å ha lært hunden at det lønner seg å stoppe og sette seg ned dersom den hører vingeslag, hører et skudd, ser det lette en fugl eller ser det kastes en dummy.

Signalkontroll

Når vi har signalkontroll på en atferd utfører hunden atferden etter den har oppfattet signalet. Vi kan ha ulike grader av signalkontroll. I den strengeste formen av signalkontroll utfører hunden atferden alltid og pålitelig, men kun når signalet blir gitt og aldri utenom. Et eksempel på dette er når vi går lydighetskonurranser. Hunden skal kun stoppe, legge seg eller løpe fram når vi ber den om det, aldri ellers. I en mindre streng form utfører hunden atferden alltid og pålitelig når signalet blir gitt, men også når ikke signalet blir gitt. For eksempel forventer vi, når vi har signalkontroll på signalet “gå å legg deg”, at hunden går å legger seg i sengen sin når vi ber den. Men det er selvfølgelig både greit og forventet at hunden innimellom går å legger seg selv om vi ikke har bedt den om det. Vi kan også ha signaler der det er helt greit for oss om hunden velger å ikke utføre atferden. Vi kan for eksempel spørre om hunden har lyst til å hoppe opp i sofaen med oss og se på film, men om den velger å gjøre noe annet i stedet er det helt greit.

Når vi setter på et signal på en atferd, vil vi først ha atferden på flytnivå i den situasjonen og miljøet vi er. Dette betyr at hunden altså både skal kunne og ville gjøre atferden, og at den utfører atferden likt hver gang. Dersom disse kriteriene er oppfylt kan vi legge på signalet. Det gjør vi etter disse stegene:

  1. Gi signal før atferden utføres
  2. Gi signal når hunden venter på å få beskjed
  3. Bland inn enkelte signaler hunden allerede kan
  4. Gi signalet når hunden ikke er oppmerksom
1. Gi signal før atferden utføres

Først gir vi altså signalet rett før hunden allikevel kommer til å gjøre atferden. Hunden gjør fortsatt atferden frivillig, men vi sniker inn signalet før den utfører atferden. Skal hunden sitte må vi være raske og legge på signalet rett etter at hunden har svelget den forige godbiten, men trener vi apportering kan vi hjelpe til ved å holde hunden igjen slik at ikke atferden utføres før signalet blir gitt. Når vi trener innkalling begynner vi tidlig med dette punktet. Vi vet jo at valpen kommer til å komme helt inn til oss så vi kan legge på signalet tidlig i treningen.

2. Gi signalet når hunden venter på å få beskjed

Når hunden har hørt eller sett signalet før den starter atferden noen repetisjoner, kan vi gå over til neste steg som er at hunden aktivt venter på å få utføre signalet. På dette steget er det en stor fordel at hunden har lært å være i ro i en posisjon tidligere. Jobber vi med signalet APPORT kan hunden sitte stille ved siden av oss, og jobber vi med SITT kan hunden stå. Dersom hunden er så tidlig i treningen at den ikke kan så mye kan du i en overgang belønne den i vente posisjonen slik at hunden blir værende til du gir signalet. Vær da obs på at det lett blir “belønningen slutter å komme” som blir signalet for atferden du legger signal på. Når vi trener innkalling er dette steget litt vanskelig å få til. Noen ganger er vi heldige å har en hund som selvstendig står på avstand og ser på oss, men i de aller fleste tilfeller er hunden enten opptatt med noe annet eller på vei mot oss. For å kompensere for dette steget bruker vi heller lengre tid på steg 1, og går veldig gradvis fram når vi kommer til steg 4.

3. Bland inn enkelte signaler hunden allerede kan

Når hunden kan vente på signalet er det på tide å lære den å skille på signaler. I starten blander du inn enkelte signaler du vet hunden kan og vil utføre. For eksempel VÆRSÅGO, HER eller JA. Om du trener sitt kan hunden stå foran deg og vente på et SITT. Gi i stedet signalet HER og belønn om hunden kommer mot deg. Om du har synlig belønning kan du også blande inn VÆRSÅGOD eller JA. Er hunden god på andre signaler, som LIGG, SNURR, nesedytt eller annet kan du fint blande inn dette også.

Som skrevet over sørger du i starten for at de aller fleste av signalene dine er det du skal trene på. Trener du inn signalet SITT er de aller fleste signalene du gir SITT. Etterhvert i treningen blir det motsatt. Hyppigheten av SITT reduseres og til slutt kan du legge inn enkelte SITT under trening av andre atferder. Med apporttreningen kan du gjøre det samme. Ha en dummy liggende i treningsomådet men tren andre atferder litt før du retter hundens oppmerksomhet mot dummyen og gir signal APPORT.

En fuglehund skal lære å skille mellom innkallingssignal, SITT og APPORT når den er på avstand. Men dette er et stykke fram i hundens utdannelse. Når du lærer inn innkallingssignalet ditt vil du derfor kun lære hunden å skille mellom det og andre atferder på kort avstand. Når hunden er ute på lengre avstand er det bare én ting stemmen din skal bety: Kom så fort som mulig helt inn til meg! Først når du begynner å lære inn avstandssitt trenger hunden din å lære å skille mellom signaler på avstand. 

4. Gi signalet når hunden ikke er oppmerksom

Nå kan hunden både vente på signal og skille signalet fra andre den kan fra før. I dette steget av signalkontroll tar vi steget ut av treningssituasjonen og lærer hunden å reagere på signalet når den er uoppmerksom. I starten holder det å vente til hunden er litt uoppmerksom når dere trener. Du kan for eksempel gi signalet akkurat når hunden ser vekk et lite øyeblikk. En litt vanskeligere variant er å gi signalet når hunden snuser i bakken. Når hunden er god på dette kan du begynne å gi signalet utenfor treningssituasjonen. Start inne i huset og gi signalet når hunden absoutt ikke forventer det og gå gradvis fram til hunden også kan utføre atferden ute utenfor treningsmodus. 

Når vi er på dette trinnet i signalkontroll er det lett å sette kriteriene for høyt slik at hunden ikke utfører atferden. Om vi straffer hunden for dette blir hunden gjerne usikker, treg eller lærer seg å løpe vekk fra oss. Men lar vi hunden ignorere signalet uten konsekvens lærer vi den at den ikke trenger å høre etter eller bry seg om hva vi sier. Så hvordan skal vi forholde oss? Det viktigste vi gjør er å belønne hunden for å prøve. Om hunden gjør feil eller dårlig atferd så belønner vi allikevel. Kanskje ikke så bra som vi ville ha gjort om alt ble rett, men bra nok til at hunden vil fortsette å prøve i neste repetisjon. Det betyr at om vi gir hunden signalet SITT i en situasjon der den ser på noe og hunden hopper mot oss og tar kontakt sier vi ikke “DET VAR FEIL!”. I stedet sier vi “Takk for at du prøvde” og legger til rette i neste repetisjon for at hunden utfører rett atferd. 

Hvordan fungerer signaler?

Når vi lærer inn signaler gjøres det med operant betinging. Hunden lærer at en atferd gir en konsekvens, og gjentar atferden for å oppnå konsekvensen. Deretter lærer vi hunden at et signal må være til stede dersom atferden skal gi konsekvensen hunden er ute etter. Hunden gjør altså ikke atferden fordi vi sier det, men på grunn erfaringen hunden har av hvilken konsekvens atferden gir. Har atferden tidligere gitt en konsekvens som er viktig for hunden blir det viktig å utføre atferden. Om derimot hunden har en erfaring av at å utføre atferden på signal gir ingen eller ubetydelig konsekvens, blir det uviktig for hunden å utføre atferden.

Dersom det er viktig for hunden å spise pølse, og hunden har erfaring med at den får pølse når den setter seg på signal SITT, blir det viktig for hunden å sette seg på signal sitt.

Samtidig som vi lærer inn signalet vårt ved bruk av operant betinging skjer det også en annen type læring hos hunden. Gjennom klassisk betinging vil nemlig følelsene konsekvensen utløser overføres tilbake i kjeden. Om det å spise pølse utløser følelse av glede hos hunden vil etterhvert det å sette seg ned utløse følelse av glede. Når vi legger signalet SITT på atferden vil den samme følelsen overføres til signalet. Resultatet er blir at hunden føler glede ved å høre signalet SITT. Vi ender opp med en hund som ikke bare synes det er viktig å sette seg på signal, men som også setter seg med forventning og ørene “på toppen av hodet”. 

Både den operante og den klassiske betingingen som skjer når vi lærer inn et signal er et resultat av hundens samlede erfaringer. Viktigheten i å gjøre atferden og følelsene tilknyttet signalet endrer seg over tid dersom konsekvensen endrer verdi for hunden.

Eksempel 1) Innkalling. For en 8 uker gammel valp er det veldig viktig å komme når eieren roper. Det er nemlig innebygd i valpen at det er livsnødvendig å holde seg tett til noen som kan beskytte og hjelpe. Vår tilstedeværelse og kontakt er nok belønning for at valpen både synes det er viktig å løpe mot oss, og raskt får gode følelser tilknyttet innkallingssingalet. Etterhvert som valpen blir eldre endrer derimot dette seg. Vår tilstedeværelse og kontakt er ikke nok for å opprettholde atferden. Hunden slutter å komme når vi roper, rett og slett fordi det blir viktigere for den å gjøre andre ting. Noen førere blir nå strenge og straffer hunden for å ikke komme på signal. De gode følelsene valpen fikk når den hørte innkallingssignalet blir nå endret til å bli følelser tilknyttet konflikt og ubehag.

For å unngå dette sørger vi for at valpen ikke bare forbinder konsekvensen med å komme på innkalling med kontakt og tilstedeværelse, men også med andre ting den setter pris på. Vi lærer den at det skjer gøye ting når den kommer, den kan få leke, spise noe godt eller kanskje finne noe på bakken. Dette er konsekvenser hunden også vil sette pris på når den blir eldre og som vi kan bygge videre på når unghunden oppdager alt det gøye som finnes ute i verden.

Om vi endrer verdien av konsekvensen av en atferd over tid, eller om verdien endrer seg i hundens øyne, vil dette endre utførelsen av atferden. Om og hvordan hunden utfører atferden er hele tiden avhengig av hundens samlede erfaring tilknyttet signalet og atferden. Trener vi belønningsbasert er vi derfor avhengige av å være litt i forkant av hunden. Vi må sørge for at konsekvensen av atferden hunden gjør er viktig for hunden i det miljøet og den situasjonen hunden utfører atferden i.

Hunder gjør det som lønner seg. Den setter seg ned om den tror det gir den en pølsebit, den bruker vinden til å finne fugl om den har erfaring av at det gir størst suksess, og den drar i båndet dersom den tror det gjør at den kommer raskere fram. Hunden slutter IKKE å gjøre det som lønner seg selv om vi legger signaler på atferden. Om hundens erfaring tilsier at det lønner seg å komme på innkallingssignal, kommer hunden på innkallingssignalet. Om derimot hunden har erfaring med at den taper på å komme når eieren roper vil den slutte å løpe mot eieren når eieren gir signal.

Forutsigbar uforutsigbar

Verdien av en belønning er relativ både i forhold til hundens behov i øyeblikket, og i forhold til andre belønninger som er til stede. Om vi trener fram en hund som tror “sitt = pølse” ved å alltid gi den pølse dersom den setter seg på signal, vil den kunne velge bort å sette seg dersom den ikke har lyst på pølse. For å unngå dette sørger vi for at vi er litt uforutsigbare i belønningene våre. Noen ganger er det pølse, noen ganger er det lek, noen ganger har vi funnet noe gøy vi vil vise hunden, noen ganger får den lov til å løpe løs, snuse eller jakte, og noen ganger får den kos og ros. Vi er forutsigbare i forhold til at hunden alltid oppnår noe bra ved å utføre atferdene vi ber om, men uforutsigbare i hva belønningen er. Denne uforutsigbarheten øker verdien av signalet og gjør at hunden har større vanskeligheter med å velge bort å gjøre atferen til fordel for noe annet.

Å lære inn nytt signal på gammel atferd

Ofte vil vi ha mange signaler på samme atferd. At hunden skal sette seg er et godt eksempel på dette. Vi vil at hunden skal sette seg når vi sier SITT, når vi fløyter, når det skytes, når noe kastes i lufta og lander, og ved lyden av vingeslag. Fem ulike signaler som har akkurat den samme betydningen: Bråstopp og sett rumpa i bakken.

Vi har to måter å lære inn nye signaler på en allerede døpt atferd. Den første er å lære inn signalet på samme måte som du lærte inn det første. Altså å få fram frivillig atferd og deretter døpe atferden med et annet signal. Denne metoden er smart når signalet i seg selv er knyttet til forsterkeren, som når vi hiver noe i luften eller viser en fugl:

Eksempel 2) Vizla Sprett er blitt 7 mnd og har lært å sette seg når Geir sier SITT. Hun er veldig arbeidssom men blir lett forstyrret og synes det meste i livet er en fest. I denne treningsøkten skal Geir lære Sprett å sette seg når Geir hiver en leke. Geir har allerede trent selvkontroll rundt leker og Sprett kan bli sittende når Geir frister, hiver og drar leker rundt Sprett. I denne økten tar han fram leken når Sprett står slik at Sprett må sette seg før hun får lov til å ta leken. Først holder Geir leken i hånden, deretter slipper Geir leken på bakken og så kan han begynne å hive leken rundt. Sprett er elektrisk og av og til blir det for vanskelig slik at hun prøver å ta leken før hun har satt seg. Da tar bare Geir opp leken slik at Sprett ikke blir forsterket for atferden. Etter kort tid har Sprett forstått konseptet og setter seg fra stående når hun ser noe kastes i luften.

I denne treningsøkten lærer Geir inn et nytt signal for atferden “sett rumpa i bakken” uten å blande inn signaler Sprett allerede kan. Fordi signalet “leke i luften” også er en potensiell belønning for hunden er det lett for Geir å styre konsekvensen av hundens atferd og dermed unngå å styre hunden. Å blande inn signalet SITT i innlæringen av “å sette seg når det hives en leke” vil lett kunne gi konflikter dersom hunden ikke greier det og bryter et allerede innlært signal.

Eksempel 3) Sidsel har lært ESS Kvick å sette seg på fløytesignal. Han kan nå stoppes, sette seg og bli sittende selv når han er ute i skogen og jakter. For å øke vanskelighetsgraden og komme litt videre har Sidsel meldt seg på treningsdag med duer i den lokale fuglehundklubben. På treningsdagen handler treningen om at deltakerne skal sette hunden på signal når instruktøren lar en due fly avgårde. Noen hunder trener i bånd der duen slippes fra hånden til instruktøren, noen hunder er løse og noen trener på å sette seg på signal når duen letter fra bakken. Sidsel har Kvick i line. Hver gang det letter fugl hopper Kvick til og rykker til i båndet. Han setter seg etter Sidsels kraftige fløytesignal men i løpet av treningen blir det vanskeligere og vanskeligere å sette Kvick.

På samme måte som i situasjonen med Geir og Sprett, blir nå signalet Sidsel gir til et forbudssignal som lager en unødvendig konflikt mellom henne og Kvick. Siden fuglen har så høy verdi for Kvick vil ikke noe av det Sidsel prøver å belønne han med være forsterkende for atferden “sette seg på fløytesignal”. I stedet opplever Kvick at hver gang han gjør atferden Sidsel ber om, forsvinner det han vil ha. Om Sidsel istedet hadde jobbet med å lære inn “vingeslag” som et signal på atferden ville hun fått en helt annen reaksjon hos hunden. Altså om hunden hadde fått sett fugl når den satt i ro. Da hadde Kvick blitt forsterket for rett atferd samtidig som atferden ville blitt betinget til synet av fugl i luften og vingeslag.

Den andre metoden for å lære inn et signal på en allerede døpt atferd er å bruke kjeden:

NYTT SIGNAL – GAMMELT SIGNAL – ATFERD – BELØNNING

Altså om vi har et godt fungerende signal fra før kan vi legge til det nye signalet i forkant av kjeden. Etter trening vil hunden etterhvert forvente det gamle signalet når den hører det nye og så utføre atferden før du rekker å gi det gamle signalet. Da kan du kutte det ut:

Eksempel 4) Terje skal lære SV Stegg at skudd betyr at Stegg skal sette seg ned. Hunden er allerede god på å sette seg på signal SITT og kan utføre atferden selv når han er på lang avstand og i god fart framover. Terje har også brukt tid på å tilvenne Stegg til lyden av skudd slik at han er sikker på at hunden ikke blir redd eller usikker av lyden. Han har imidlertid aldri bedt Stegg om å utføre noen spesiell atferd etter skuddlyden.

Terje sørger for at Stegg er på god avstand før han smeller av det første skuddet med startrevolveren. Stegg bremser og topper ørene og ser i den retningen skuddet kom fra. Nå hever Terje en hånd og gir signal SITT. Stegg setter seg og Terje belønner godt. De gjør øvelsen to ganger til før de gir seg for dagen. Etter et par dager prøver Terje igjen, men nå lar han Stegg få tenke seg om et sekund etter skuddet før han gir signal SITT. I den tredje repetisjonen setter Stegg seg før Terje rekker å si noe. Etter enda et par dager prøver Terje på nytt og nå smeller Stegg rumpa i bakken fra første skudd. 

Eksempel 5) Ine skal trene 3 år gamle Welsh springer spaniel Pink til å sette seg på fløytesignal. Fra før er Pink ganske stødig på å sette seg når Ine gir signal SITT og Pink er innenfor 10 meter. Ine starter treningen med å gi signal SITT og deretter gi et langt fløytesignal når hunden setter seg. Etter noen økter gir hun kun fløytesignalet, men da reagerer Pink kun ved å bremse litt opp mens hun fortsetter å snuse i bakken. Ine må gi nytt signal SITT før Pink forstår og setter seg ned. Etter mange økter med trening har Ine endelig begynt å få resultater. Pink stopper opp og setter seg når Ine gir fløytesignaler i situasjoner Pink ikke har funnet noe annet spennende.

Ved å gi det nye signalet etter det gamle som Ine her gjør, mister metoden nesten all av sin verdi. Hunden får med seg det gamle signalet og reagerer på det mens det nye blir en forstyrrelse som kommer etterpå. Ved å bruke det nye signalet først blir det raskt en slags forvarsel for det gamle signalet og hunden vil raskere forstå sammenhengen mellom det nye signalet og atferden.

Må vi ha signaler på alle atferder?

Så hvor mange signaler trenger vi, og i hvilken grad trenger vi å ha de under stimuluskontroll? Det finnes ingen fasit, men vi har noen generelle anbefalinger det kan være smart å tenke over før du lager ditt eget regelverk. For det første vil de fleste jakthunder jakte dersom de får valget mellom det og en annen aktivitet. Alt hunden skal gjøre som ikke handler om å søke etter vilt der dette er mulig, bør derfor være under stimuluskontroll. Men siden “søke etter vilt” trumfer det meste trenger ikke de andre atferdene være under stå høy grad av stimuluskontroll at de ikke forekommer når ikke signalet blir gitt. Eksempelvis kan vil vi både ha stimuluskontroll på sitt og innkalling, men ikke så strengt at hunden ikke setter seg eller kommer inn til oss når vi ikke gir signal for det.

Det er også praktisk å ha flere signaler for apportering. For det første er det viktig for en fuglehund at den forstår at “apport” betyr at den skal hente noe, og ikke at den skal søke etter levende vilt. Noen har behov for å ha ulike signaler for at hunden skal søke etter apportobjekt, dirigeres mot apportobjekt eller hente en markert apport. Men det signalet som er aller viktigst å bruke tid på når vi lærer fuglehunden apport er “når du kommer over noe som ligner noe du har apportert før”. Altså om hunden er i jaktsøk og kommer over en skutt fugl vil vi jo at den skal avbryte søket og komme inn med den skutte fuglen. Og gjennom trening gjelder dette selvfølgelig også dummyer, kaldt vilt og tørkede fugler.

Vi liker også å bruke andre tydelige miljøsignaler. Det å ha på halsbånd og leiebånd skal bety for hunden at den skal gå pent ved vår side, mens det å ha på trekksele skal bety at den kan dra. Vi trenger ikke andre spesielle signaler som forteller hunden det samme.

Belønningssignalene vi bruker har vi beskrevet før. Disse fungerer som tillatelsesord og belønner ofte frivillige venteatferder. Fornuftig og godt gjennomtenkte belønningsignaler vil fungere så godt at vi ofte ikke trenger signaler for at hunden skal vente. F.eks. kan “vente for å få gå ut døra” være en atferd hunden gjør fordi vi står ved døra på vei ut, mens atferden “gå ut døra” er på signal FRI. Det samme med å kunne vente i buret mens vi åpner burdøra. Atferden er en vane som alltid skal gjøres i disse situasjonene og trenger ikke ytterligere signal som VENT eller BLI. Å bli værende ved fot når vi møter folk eller hunder på tur, eller å bli værende på matten sin når vi får besøk, er også atferder vi kan utvikle til vaner ved å bruke tillatelsesord VÆRSÅGOD når hunden kan hilse.

Mange bruker signalet BLI når de vil hunden skal bli værende i sitt når de går i fra. Men dette er et helt unødvendig signal. Har vi gitt signal SITT betyr dette at hunden både skal sette seg og bli sittende til annet signal blir gitt. Å måtte gi signal SITT for å så raskt gi signal BLI for at ikke hunden skal løpe videre igjen kompliserer bare atferden både for fører og hund.

Hvor mange signaler du trenger og hva slags signaler det er bestemmer du selvfølgelig helt selv. Må du ofte dirigere hunden under apportarbeidet er det god grunn for å ha ulike signaler for de ulike retningene. Er du seriøs i treningen der hunden trekker kan det være smart å ha ulike signaler for ulike tempo og retninger hunden skal løpe, og trener du andre hundesporter er det selvfølgelig en haug ekstra atferder du skal ha under stimuluskontroll. Uansett hvordan du velger å ha det er det viktig at du selv har tenkt igjennom hva signalene dine er, hvordan du vil at hunden skal reagere på dem, i hvilke miljø de skal fungere og hva hunden tjener på å utføre dem. Dersom du er usikker på dette selv kan vi garantere at hunden din ikke har forstått det.

Lag en liste over hvilke signaler du bruker når du omgås hunden din. Noter deretter hvordan hunden din reagerer på signalene, og hvordan du skulle ønske at hunden din reagerer på signalene. Kan du, ved å endre treningen din, få hunden til å nærme seg den ønskelige responsen på dine signaler?