Ny med stående fuglehund
Enten du ikke har hatt hund før, eller du tidligere har hatt en annen type hund, er sjansen stor for at du kommer til å ha mye glede av din stående fuglehund. Disse hundene er som oftest aktive, arbeidsglade, vennlige og sosiale hunder som elsker å være med på eventyr.
I denne artikkelen vil vi belyse hva en stående fuglehund er, hvordan den skal jobbe, hva vi kan bruke den til og litt om forskjeller mellom de ulike rasene.
De stående fuglehundene er avlet fram for å finne og holde trykkende vilt til jegeren kommer i posisjon til å skyte. Hundene bruker overvær og gjennomsøker terrenget i god bredde foran jegeren. Når hunden finner fugl stivner den nesten, og peker med nesen mot dit fuglen er. Dette kalles å ta stand. Jegeren kommer seg i posisjon for å skyte mens hunden holder standen. På jegerens kommando “ja” tar hunden sats og løper mot fuglen slik at den skremmes opp og tar til vingene og blir mulig å skytes for jegeren. For at ikke hunden skal ødelegge skuddmuligheter skal hunden være i ro når fuglen har lettet. Blir fuglen felt sendes hunden for å hente den skutte fuglen.
Søket
Søket til den stående fuglehunden tilpasses etter terreng, biotop og vindforhold. I tett eller kupert terreng vil vi gjerne at hunden begrenser bredden av søket slik at vi har kontroll på hvor den befinner seg. I åpent fjellterreng derimot må hunden gjerne legge seg langt ut til sidene slik at den får med seg mest mulig terreng. 300 meter til hver side trenger ikke være for langt. Hunden skal jobbe foran oss fra side til side. Om hunden krysser foran oss ofte sier vi at hunden revierer tett. Om derimot hunden krysser over til andre siden sjeldent og gjerne langt foran sier vi at hunden har en åpen reviering. I områder der det er tett med fugl eller vindforholdene er vanskelige er det smart med en hund som kan reviere ganske tett da den da blir nøyere og søker over terrenget grundigere. En åpnere reviering kan være mer energisparende (da hunden ikke løper like mange kilometer) og egner seg bedre om det er god vitring (lett å lokalisere fugl), mindre mengde fugl i terrenget, og man skal jakte i mange timer.
Hunden skal søke på overvær og snu nesa mot vinden. Vi vil at den bruker minst mulig tid med nesa i spor på bakken. Om vi jakter i motvind vil da hunden søke i store slangelinjer foran oss. Om derimot vinden kommer litt fra siden vil søket til hunden endre seg. Hunden går nå godt ut til siden og søker mot vinden opp og ned foran oss fra en side til en annen. I medvind vil hunden måtte legge seg godt ut rett fram for å kunne søke tilbake på vinden mot oss.
Hunden lærer seg å bruke vind og terreng rett ved å få erfaring i ulike vindretninger, biotop og terrengtyper. Dette skjer ved at hunden får belønning ved å finne fugl (og annet gøy) ved å bruke vinden og gå på rett side av biotopen. Vi kan påvirke denne læringen ved å sørge for at unghunden i starten opplever mye suksess når den er i terrenget. Sørg for at unghunden slippes i lett og god motvind, i oversiktlig terreng og på fugl som trykker bra de første gangene den er ute.
Når hunden finner fugl
Når den stående fuglehunden finner fugl skal den lokalisere fuglen presis ved å fokusere mot stedet der fuglen er. Hunden stopper og stivner i stand. Den skal oppholde seg på en slik avstand fra fuglen at fuglen trykker. Dette vil si at fuglen sitter helt stille og håper at ingen oppdager den. På hvilken avstand dette er er avhengig av fugletype, værforhold og tid på året. Om hunden er på for lang avstand kan fuglen finne på å løpe unna, mens om hunden kommer for nærme flyr fuglen avgårde. Samtidig er det slik at noen fugler trykker veldig lett, mens andre fugler er vanskelige å få til å trykke. Noen ganger letter fuglen på lang avstand fra hunden mens andre ganger letter ikke fuglen før hunden nesten vipper den opp med nesen. Standen er den delen av fuglehundens arbeid vi skal blande oss minst i. Det er kun hunden som lukter hvor langt unna fuglen er, hvor mange fugler de er og hvor hardt de trykker. Den uerfarne hunden må få høste sine egne erfaringer om hvor hardt fuglene trykker og hvor nærme den kan gå uten at fuglene flyr. Om vi stopper hunden fordi vi synes den burde ta stand er det muligheter for å gjøre hunden forsiktig og lage en hund som tar stand for lett, enten på for lang avstand fra fuglen eller ved å ta stand der det ikke er levende fugl (blindstand/tomstand).
Det vi derimot kan sørge for er at ikke hunden blir belønnet for å dra opp fuglene på egen hånd ved å lære den å ikke følge etter fugl som flyr. Mange hunder synes det er gøy og jage fugl og kan finne på å få fuglen på vingene kun for å få mulighet til å jage dem. Om vi fjerner muligheten for å jage vil disse hundene etterhvert bli fastere i standen.
Når hunden har tatt stand og står, går vi opp til hunden. Noen ganger er fuglen så lett at den tar til vingene før vi er kommet helt opp. Om fuglen fortsatt trykker når vi er nærme har vi to valg. Enten kan vi gå foran hunden og skremme opp fuglen selv, eller vi kan be hunden (“JA”) om å løpe fram og få fuglen på vingene. Det siste kaller vi at hunden reiser fugl. Det første alternativet der vi går forbi hunden kan være smart i en jaktsituasjon for å lettere få skutt, i en treningssituasjon der vi vil fjerne en vanskelighetsgrad for hunden, eller med en unghund der vi ønsker å ha mest mulig kontroll i situasjonen. På jaktprøver er det derimot slik at det alltid er hunden som skal reise fuglen dersom den ikke har lettet når fører kommer til. Fuglearbeidet blir ikke godkjent dersom fører berører eller går forbi hunden når den har stand eller reiser. I mange jaktsituasjoner er reisen viktig for å få mulighet til å skyte. Om vi har en hund som reiser på kommando uavhengig av hvor vi står, kan vi posisjonere oss for best mulig skuddsjanse før vi ber hunden gå fram. I skogen er dette en viktig egenskap.
RIOS
For at ikke hunden skal ødelegge skuddsituasjonen bør hunden være i ro når fuglen flyr og det skytes. Dette kaller vi “ro i oppflukt og skudd”, og forkorter RIOS. I åpen klasse og vinnerklasse på jaktprøve er det krav om at hunden skal være rolig når det letter fugl og skytes, hunder som forfølger fugl på vingene diskvalifiseres. Det stilles derimot ingen krav til hva hunden skal gjøre utover å være rolig. Hunden kan stå, sitte eller ligge til den gis tillatelse til å søke videre eller utrede. De aller fleste trener fram at hunden skal sette seg når det letter fugl. Dette er rett og slett fordi i en sitt har hunden mindre muligheter for å bevege seg uten å bryte posisjonen enn om den står, samtidig som den har oversikt over en eventuell felling (i motsetning til om den hadde ligget). Om du skal bruke hunden din på jakt er det deg selv som setter kriteriene for hva som er rolig nok.
Utredning og apportering
Når fuglen har fløyet skal hunden apportere et eventuelt skutt vilt og utrede området for å finne ut om det er mer fugl. Når hunden utreder beveger den seg over området der det har lettet fugl for å finne eventuelle gjenliggere. Hunden søker ofte over området nærest der fuglen satt først, og så jobber seg utover i større buer eller sirkler. Om vi feller fugl skal hunden apportere fuglen på en effektiv måte uten å skade viltet, før den gjør noe annet. Hunden skal kunne spore og hente skadeskutt fugl og kunne hente fugl som faller i vannet. Hos de stående fuglehundene er apporteringslysten og evnen svært varierende. Noen hunder apporterer korrekt, med stor iver og med et mykt grep uten trening. Andre må lære hele apportkjeden fra bunnen. Det er uansett verdt å bruke tid på å trene fram en god og sikker apportør som finner og henter både dødt og skadeskutt vilt.
Fuglehunden i hverdagen
De stående fuglehundene er som oftest veldig sosiale og trivelige familiehunder med godt lynne. De fleste er godt bygd og har god helse, og kan derfor brukes til mange forskjellige aktiviteter. Valpene kan være veldig aktive, men så lenge de får mulighet til å være i aktivitet noen ganger i løpet av dagen skal de kunne ta det med ro resten av tiden. Med generasjoner av avl på jaktlyst og andre jaktegenskaper er det allikevel en del ting med fuglehundene som vi må håndtere annerledes enn med en vanlig familiehund. For det første må vi regne med at hunden kommer til å jakte så snart den får sjansen til det. Det betyr at om vi går på tur med løs hund og den får gjøre hva den vil, vil den dra ut i søk. Du må forvente at hunden derfor ofte løper ut av syne og oppholder seg på lang avstand fra deg selv når du er ute å går tur. Dette kan både gjøre at hunden høster jakterfaringer som ikke nødvendigvis er så heldig for hundens utvikling. For eksempel at den finner og jager fugl, at den blir vant til at den ikke trenger deg for å jakte eller at den begynner å jakte på hårvilt. Vi anbefaler derfor at du enten har hunden i bånd eller under kommando i nærheten dersom du ikke har intensjon om å trene på at hunden søker og finner fugl. En annen ting man skal være klar over når man har en stående fuglehund er at du må regne med å legge litt tid i å trene hunden enten du skal ha en hyggelig familiehund eller en topptrent prøvehund. Med en hund med mye jaktlyst, jagelyst og viltbegjær blir det ekstra viktig for hundeeieren å ha en god innkalling og en god stopp for å holde kontroll på hunden.
Fuglehundraser
Det finnes en stor mengde ulike raser av stående fuglehunder. I denne artikkelen konsentrerer vi oss om de rasene som er vanlige å bruke på jakt i Norge. Det som er viktig å merke seg er at alle de stående fuglehundene kan brukes til samme type jakt på samme type fugl og går de samme typer jaktprøver. Siden rasene i Norge blir avlet fram for det samme formålet, betyr dette at det ofte er større variasjoner mellom individer i en rase enn mellom ulike raser. Hvilken rase man velger er smak og behag, og du finner mange fuglehundfolk som jakter og går prøver med flere ulike raser.
Vi kan dele de stående fuglehundene inn i to kategorier. Den ene er de britiske rasene, altså de rasene som er avlet fram i Storbritania, og de kontinentale rasene. De britiske rasene omhandler setterrasene (engelsk setter, gordonsetter, irsk setter og rød og hvit irsk setter) og engelsk pointer. Disse rasene er fra gammelt av avlet for å være spesialister i å finne fugl og kun dette. De britiske jegerne så verdien i å ha en hund til hvert formål og hadde gjerne med seg både stående og støtende fuglehunder, og retrievere på jakt.
De fleste kontinentale, og da de spesielt de tyske rasene, ble avlet for å kunne brukes til mange arbeidsoppgaver. De skulle blant annet kunne ta stand på trykkende vilt, kunne brukes som sporhund på ettersøk, være kortdrevet på hårvilt, kunne brukes som rene apportører og vokte gårdsrom. Med fokus på så mange egenskaper er det ikke en stor overraskelse at noen av dem kom i konflikt med hverandre og at ikke hundene ble eksperter på enkeltoppgaver. De kontinentale hundene har derfor ord på seg for å ha et mer begrenset søksopplegg, mindre jaktlyst på fugl, bruke nesa i større grad mot spor og ha høyere hårviltinteresse. Men man sier også at de kontinentale rasene har større generell arbeidslyst og er lettere å belønne, og er derfor mer anvendelige til andre aktiviteter enn fuglejakt. Av de mer kjente kontinentale rasene i Norge har vi korthåret, strihåret, og langhåret vorstehhund, og kleiner og grosser munsterlander. En annen kontinental hund er den franske bretonen. Denne hunderasen er ganske populær i Norge og er den minste av de stående fuglehundrasene. Bretonen er avlet fram som en ren fuglehund som skulle brukes i alle deler av jakten.
Det er lett å fokusere på hva som er forskjellen mellom rasene og velge hund etter hva som står i rasebeskrivelsen. Men som skrevet over er det mye større forskjell innad i en rase enn mellom de mest kjente rasene, og har du valgt en hund etter linjer som du liker har hårlag og farge lite betydning. Det viktigste er at du koser deg med din hund.