Operant og klassisk betinging

I denne leksjonen snakker Thomas om sammenhengen mellom operant og klassisk betinging, og om hvordan følelsene til hunden påvirker læringsutbyttet. 

Sammenhengen mellom klassisk og operant betinging

Når vi trener hunden skjer i praksis operant (viljestyrt) og klassisk (assosiert) betinging (læring) samtidig. Å få tildelt belønning utløser glede, å tro vi får belønning men ikke få den utløser skuffelse og frustrasjon. Å få tildelt et ubehag utløser frykt, mens å tro at man får et ubehag men ikke få det vil utløse lettelse. 

Hvilke følelser hunden har når vi trener har stor betydning for hvor stor framgang vi har i treningen. Glede og forventning om belønning kan gjøre at hunden orker mer trening, tør å prøve, synes treningen er lett og liker å være sammen med oss. Om følelsen av skuffelse og frustrasjon dominerer treningen vil fort hunden velge oss vekk og finne på andre ting. Samtidig er det nettopp denne lille frustrasjonen som oppstår når en forventet belønning uteblir som gjør at vi kan trene hunden til å yte det lille ekstra, å sette seg eller gripe apporten raskere. Vær likevel oppmerksom på at frustrasjonen som oppstår når den sterk forventa belønning uteblir kan føre til at hunden lager lyd og generelt får et for høyt aktivitetsnivå. Om treningen sammen med oss assosieres med ubehag, frykt for ubehag eller lettelse når et forventet ubehag uteblir vil hundene ofte bli passive, trege, orke mindre trening, gå i forsvar og ta til seg mindre læring.

Trine har forsøkt å trene 1,5 år gamle ES Vind til å apportere ved å bruke tvangsapport som metode. Hun har fått mange tips til hvordan hun skal gå fram men det eneste hun har oppnådd er en hund som prøver å gå unna når hun tar fram apportdummyen. Nå har Trine bestemt seg for å bruke en ny metode. Hun har anskaffet seg en klikker, har funnet fram skikkelig gode godbiter og har lest seg opp på hvordan hun kan shape hunden til å gradvis gripe og plukke opp dummyen. Problemet er at Vind verken tar kontakt eller er spesielt interessert i å jobbe for godbiter når Trine holder apportdummyen. Heldigvis har ikke bare Trine lest seg opp på metoder for innlæring, men også fått påfyll av kunnskap om atferd og læring. Hun forstår derfor atferden til Vind som forventing om ubehag. I stedet for å fokusere på selve atferden tar derfor Trine tak i følelsene rundt dummyen først. En gang om dagen, og rett før Vind og Trine skal gjøre noe sammen, tar Trine fram apportdummyen leker kort med den selv og overrøser Vind med godord og belønninger. Etter en tid har Trine snudd Vinds følelser når hunden ser apportbukken fra en forventing om ubehag til en forventning om å gjøre gøye ting med Trine. Nå kan de begynne å jobbe med apportbukken for belønning. Nå må Trine bare passe på å gå så sakte fram at hun beholder den følelsen i framtidige treningsøkter.

Når vi smeller hodet i skapdøren eller slår oss på tommelen med en hammer er det lett å huske på at ubehag også kan utløse aggresjon. Forhåpentligvis husker vi det samme (at vi ble sint) når hunden trekker i båndet mot en annen hund og vi er nær ved å falle for fristelsen å rykke hardt i hundens nakke mens den er fokusert på den andre hunden.

Best mulig læringsmiljø

Ut i fra hva vi vet om hunden, hundens atferd og læringsteori kan vi trekke noen slutninger for hvordan vi kan legge opp treningen slik at vi får mest mulig framgang på kortest mulig tid.

  • Konsekvensen av en atferd må lett linkes til atferden vi vil forsterke/svekke. Om det er vanskelig for hunden å se sammenhengen mellom atferd og konsekvens vil læringen gå tregt.
  • Konsekvensen må være konsistent. Om vi noen ganger forsterker, noen ganger straffer og noen ganger ignorerer en atferd vil det ikke skje læring over tid.
  • Hunden må være motivert for konsekvensen. Skal vi belønne må vi bruke noe hunden er interessert i å jobbe for, og skal vi straffe må vi bruke noe hunden vil unngå. Hvorvidt hunden er motivert for konsekvensen avhenger av tid på dagen, om den er sulten eller mett, om den er sliten eller energisk, om den nettopp har trent eller ikke trent på lenge, hvor vanskelig og forstyrrende miljøet er osv.
  • Situasjonen atferden skjer i (som følge av) er den situasjonen vi vil at atferden skal skje i. Om vi vil kunne sette hunden på fløytesignal hjelper det ikke å kun lære hunden å sette seg på stemme eller håndsignal.
  • Hunden må tørre å prøve å gjøre rett. En hund som jobber for å oppnå noe jobber raskere, med mer energi og vilje enn en hund som kun jobber for å unngå ubehag.
  • Det må være en rett balanse mellom belønnede og ikke belønnede repetisjoner i treningen. Mange rette repetisjoner gir hunden selvtillit og sikkerhet i øvelsen. En overvekt av repetisjoner som er feil gir en frustrert hund med lav forståelse for oppgaven, mindre læring, og kanskje en hund som til slutt ikke har lyst til å prøve mer.

Hvorvidt treningen er vellykket eller ikke og om vi har ønskelig framgang er først og fremst vårt ansvar, som trenere og førere. Vi bestemmer hva vi skal trene, når vi skal trene og hvilket miljø vi skal trene i. Vi bestemmer hvilke belønninger vi skal bruke og hva vi vil hunden skal gjøre for å oppnå belønning. Vi bestemmer hvor lenge vi skal trene, hvor ofte vi skal trene og hvem vi skal trene med. Om treningen ikke går framover bør vi altså først se på hvordan vi kan endre oss selv.