Avstandsbelønninger

Avstandsbelønninger er de belønningene som ikke kommer direkte fra oss. Altså når vi gir hunden tilatelse til å gå vekk fra oss og gjøre noe. Avstandsbelønninger kan være at vi har kastet en leke og gir hunden tilatelse til å ta den, eller at vi har lagt ut en skål med godis som vi kan sende hunden til. Avstandsbelønninger som vi ikke har kastet eller lagt ut kaller vi eksterne belønninger. Eksterne belønninger kan være å få lov til å løpe løs, å få jakte, å få apportere, å få hilse, å få snuse eller å få bade. Alt det hunden har lyst til å gjøre (og den kan få tillatelse til) kan vi bruke som en slik belønning.

Når vi trener og jakter med en hund som er trent belønningsbasert bruker vi eksterne belønninger. Vi gir den tillatelse til å få søke, reise, utrede og apportere. For en fuglehund er dette kraftige forstekere for atferd. Forutsetningen for å kunne bruke dem er at vi har lært hunden å kunne jobbe for avstandsbelønninger i andre situasjoner.

Er belønningen din en forsterker

Som andre belønninger kan vi bomme på hvorvidt avstandsbelønningene våre fungerer som forsterkere for hunden. Husk at det ikke bare den konkrete verdien av belønningen som avgjør om hunden vil jobbe for den. Også hva annet som er tilgjengelig og preferansene til individet i øyeblikket. Dette betyr at å få hente en dummy som kastes i vann kan fungere som en super forsterker i noen situasjoner, mens det ikke vil det om for eksempel hunden er i høstfjellet og har tilgang på levende ryper. Å få søke fungerer bare dersom hunden har lyst til å søke eller løpe, og å få utrede fungerer bare dersom hunden synes det er supergøy. På samme måte kan vi kun bruke duer som forsterker dersom hunden vil jobbe for å se dem. Mange fuglehunder synes fugler er litt ekkelt når de er for nær, men tenner til om de får lov til å jage. Å belønne disse hundene for å være igjen når det letter fugl med at de får se en fugl nærme, vil ikke fungere forsterkende på atferden i det hele tatt.

Ofte kan dette være synlig når vi jobber med utlagte avstandsbelønninger. Vi sier VÆRSÅGOD mot en skål med godis, men i stedet for å springe bort går hunden en runde og hilser på de andre hundene på treningsområdet. Hunden jobber tydeligvis ikke for å få godisskålen. 

Utfordringer med belønninger på avstand

Når vi bruker belønninger som er på avstand i forhold til oss, vil forventningen til hunden følgelig være vekk fra oss. Dermed vil hunden søke etter å være i bevegelse fra oss så fort det lar seg gjøre. Er vi slepphente og gir tillatelse i det hunden egentlig er på vei, vil vi belønne at hunden stikker avgårde på eget initiativ i stedet for å belønne et godt utført atferd. Raskt har vi en tjuvstarter, og vi prøver å ta det inn igjen ved å forvente mer før vi gir belønningsignal. Kriteriet for atferden blir ullent, hunden usikker og vi kompenserer gjerne med å korrigere hunden fordi den ikke gjør det vi sier.

Et tydelig eksempel er ved vannapportering. Det skytes og kastes og hunden har stor forventing om å få løpe fram og hente. Selv om hunden blir sittende, lener den seg fram, flytter vekten over på framføttene og hever rumpa litt. I førerens øyne oppfyller hunden kriteriet for å bli sittende og hunden sendes ut med apportsignal. I neste repetisjon lener hunden seg enda lengre fram og i tredje repetisjon går hunden samtidig som apportsignalet blir gitt. Føreren har skapt en tjuvstarter.

Skal den eksterne forsterkeren fungere som forsterker for den atferden vi vil ha mer av, må vi følgelig gi signalet når hunden utfører den atferden vi vil ha. Om vi ikke vil ha en tjuvstarter må vi ikke belønne tendenser mot tjuvstart, men sørge for at vi gir apportsignalet i det hunden sitter tungt, sikkert og med vekten på bakbeina. Vi må kun gi tillatelse når hunden engasjerer seg fullt og helt i den aktiviteten vi vil.

Vi kan løse disse utfordringene på flere måter. For alle måtene må vi være skråsikre på hva hunden skal gjøre (og hvordan det ser ut når den gjør det), for at vi skal gi belønningssignal. Den ene måten er å sørge for å senke kriteriene ved å redusere forstyrrelsene til et nivå hunden håndterer. Gjør samme øvelse mot en matskål, leke eller ut av døra og sørg for at hunden enkelt gjør det du vil før du avanserer. En annen måte er å be hunden om å gjøre en tilleggsatferd, for eksempel håndtarget. Da må hunden engasjere seg i en aktivitet hos oss før den får ta avstandsbelønningen. Dette kan også kombineres med å belønne hos oss for atferden før den får lov til å stikke. En siste løsning er å venne hunden til å spise en godis før den får ta avstandsbelønningen. Denne løsningen er veldig fin å bruke i forbindelse med fuglearbeid og jakt. Etter et fuglearbeid er hunden i ro og får lov til å jakte videre som belønning. Men for å få tilgang til belønningen “jakte videre” må hunden vente på oss og ta en godbit. Dette gjør at den både får en forventning om å bli værende helt til vi kommer fram, og at den må flytte litt tankevirksomhet fra fuglene som nettopp har flydd og til oss. Sannsynligheten for at hunden kan styres selv om det nettopp har lettet fugl øker betraktelig.

Kan hunden din jobbe for eksterne belønninger? Tilbyr den atferder når den vil ha noe som er på avstand eller må du kontrollere hunden helt til den får gå?