Vanlige fallgruver

Å trene selvkontroll med omvendt lokking er blitt svært populært i mange miljøer. Dette er nok fordi det er en svært effektiv måte å komme i gang med å lære hunden og bli sittende, og å lære hunden å holde fast apportgjenstander uten å tygge. Teknikkene blir gjerne lært bort tidlig i utdannelsen av både hund og eier. Dette medfører ofte at både firbeinte og tobeinte mangler forkunnskapene som skal til for å gjøre selvkontrollstreningen effektiv og nyttig. Under har vi samlet en del vanlige fallgruver som både nybegynnere og erfarne rett som det er faller i.

For stor feilprosent


Som nevnt i tidligere leksjoner vil en høy feilprosent i treningen gjøre at treningen endrer seg fra å være trening på selvkontroll til å bli trening på bestemmerollen eller reaksjon på signal. En stor andel feil vil også senke hundens motivasjon og forståelse av hvilken atferd som belønnes. Gjør derfor øvelsene enkle og jobb på det nivået der hunden tørr å prøve.

Vi går for fort fram


Når hunden har fått til et kriterie spør vi oss gjerne hvordan vi kan gjøre øvelsen vanskeligere i neste repetisjon. Om hunden greier å sitte i ro når vi slipper godbiten på bakken, kan neste steg være å kaste den fra oss. For hver repetisjon blir øvelsen litt vanskeligere. Om vi trener på denne måten kan vi fort møte et punkt der det blir for vanskelig for hunden. Kriteriene er økt raskere enn forståelsen til hunden. Vær derfor flink til å variere måten du utfordrer hunden på i stedet for å bare gå fort fram. Om hunden greier å sitte i ro når vi slipper godbiten på bakken med høyre hånden, greier den det når vi slipper den med venstre hånden? Greier den det når vi står lengre unna og slipper den? Greier den det når vi står til siden for hunden å slipper den? Greier hunden det når vi slipper godbiten mens vi står med ryggen i mot hunden? Greier hunden å bli sittende dersom godbiten slippes fra høyt oppe? Tenk at du ikke nødvendigvis trenger å øke kriteriet, du kan endre det.

Vi belønner atferder vi ikke vil ha


Ofte er vi for slurvete i kriteriene våre og belønner atferder vi ikke vil ha. For eksempel at hunden løfter en framlabb eller beveger frampotene litt akkurat i det vi gir belønningen. Når vi gjør dette opplever hunden at det noen ganger lønner seg å bevege seg mot belønningen, mens andre ganger ikke. Kriteriet blir ullent og forståelsen dårligere. En hund som ikke bryr seg så mye om å feile vil oftere prøve å ta belønningen, mens en hund som ikke liker å gjøre feil vil bli passiv og reagere sjeldnere eller tregere på signal om å ta belønningen.

Vi blander trening i selvkontroll med trening i å bli sittende på signal


Når vi trener at hunden skal sette seg og bli sittende på signal belønner vi hunden for å høre etter og gjøre det vi ber den om. Når vi trener selvkontroll vil vi at hunden skal tenke selv hva som fører til belønning. Om hunden reiser seg og prøver å ta belønningen når vi trener selvkontroll vil vi at den selv skal oppleve at belønningen blir utilgjengelig. Om vi derimot har satt hunden med signal vil vi at hunden skal gjøre det vi ber den om uavhengig av hva som skjer. Problemet kommer om vi setter hunden med signal, men deretter trener selvkontroll og lar hunden bryte sitten for å oppleve at belønningen blir utilgjengelig. Da kommuniserer vi til hunden at det er helt greit å reise seg igjen etter at den har satt seg på vårt signal om den har lyst til det. Sørg derfor å kun jobbe med frivillige atferder når du jobber med hundens selvkontroll og det er en sjanse for at hunden bryter posisjonen sin. 

Vi glemmer å bruke frisignal


Når vi trener selvkontroll bruker vi ikke signal for at hunden skal sette seg eller bli sittende. Vi vil at hunden skal finne ut selv hva som fører til belønning. Derimot bruker vi alltid et signal for at hunden kan reise seg og ta belønningen. Ved å lære hunden et signal for når hunden kan bevege seg og øvelsen er ferdig, forsterker vi samtidig det hunden gjorde før vi gav den signalet. Altså ved å lære inn et signal for at hunden kan reise seg fra sitt og ta belønningen i vår hånd blir hunden flinkere til å bli sittende. Om hunden prøver å ta belønningen før frisignal er gitt er belønningen utilgjengelig, om den venter på frisignal er belønningen tilgjengelig. Mange legger lite vekt på frisignalet, glemmer å bruke det eller bruker utydelige tegn og bevegelser samtidig som at signalet blir gitt. Resultatet er en hund som ikke vet når øvelsen er ferdig. Noen hunder kan da bli dårligere til å holde posisjonen og stadig prøve å reise seg, mens andre blir forsiktige og passive. 

Vi blir avhengig av omvendt lokking i treningen


Omvendt lokking er en svært effektiv måte å få hunden til å forstå at den skal fortsette atferden den driver med. Så lenge belønningen er synlig for hunden gjør hunden rett og den fortsetter til den hører belønningssignalet. Utfordringen er at vi lett kan bli avhengig av å ha en synlig belønning for at hunden skal utføre atferden bra nok. Den omvendte lokkingen som i starten var ment som en forstyrrelse er nå blitt en hjelp som må fjernes før atferden er ferdig. For eksempel finnes det mange hunder som kun kan bli sittende dersom man prøver å lure dem ut av sitten med ulike forstyrrelser, eller hunder som kun holder fast apportobjektet dersom vi viser den en godbit. Med en gang det ikke skjer noe, eller man står i ro, tror hunden øvelsen er ferdig. I en fuglesituasjon kan vi få en hund som raskt smeller rumpa i bakken når det letter fugl, men som også raskt reiser seg og utreder eller søker videre når fuglen er ute av synet. For å unngå dette må vi tenke på at “ingen forstyrrelse” også er en vanskelighetsgrad vi må jobbe oss igjennom for hver øvelse vi gjør. Det er også en absolutt nødvendighet med et godt innlært frisignal for når hunden kan reise seg.

Hva er forskjellen på hvordan du har trent selvkontroll tidligere og hvordan det er beskrevet i dette kurset?

Hva kommer du til å endre eller være ekstra oppmerksom på når du trener selvkontroll neste gang?

Har du et klart bilde på hvordan veien mot målet bør være?