Å sette kriterier

For å kunne lage en kriterieplan og bestemme kriteriene, må du både vite hvor du skal og hvor du er nå. Målene dine, delmålene dine og ikke minst R+ sine definerte mål for hver øvelse i disse kursene, gir klare føringer for hvor du skal. Hvor du er, må du i stor grad finne ut selv. Både du og hunden har erfaring fra treningssituasjonen, og du vet derfor i grove trekk hva hunden kan. Og om du ikke vet det er det fullt lovlig å gå ut å teste. Skal du lage en kriterieplan for å lære hunden å apportere opptint fugl er det ingenting i veien for å sjekke hva hunden gjør når du legger opp til en kjent apportsituasjon men med opptint fugl i stedet for dummy. Kanskje har ikke hunden noe problemer med å apportere den i det hele tatt, kanskje rygger den unna og unngår å være borti den når den finner den, eller kanskje løper den avgårde og graver den ned. En kriterieplan for en hund som egentlig gjør øvelsen helt naturlig vil jo se helt annerledes ut enn for en hund som ikke kan fordra fjær. 

Forkunnskaper

Om det er stor avstand mellom der du er og målet ditt kan det være smart å sjekke ut om det er noen forkunnskaper du burde lære hunden din som vil gjøre det lettere for hunden å forstå treningen du skal i gang med. Viktige generelle forkunnskaper er alle belønningslekene beskrevet i kursserien “Effektive forsterkere”. Disse lærer hunden å sette pris på ulike typer belønning, lærer den å engasjere seg i det vi vil og lærer den å jobbe for å oppnå belønningen. Andre forkunnskaper kan være mer knyttet mot den enkelte atferden vi skal trene. Om du skal lære hunden din apport kan en smart forkunnskap være at den kan raskt gripe og holde en leke du presenterer. Sjansen for at den griper og holder en dymmy om du presenterer den, er mye større enn om du ikke hadde trent det med en leke. Om du skal trene inn at hunden setter seg når det skytes er det smart om du har lært den å sette seg under andre forstyrrelser i forkant. Sjansen for å lykkes første gang det skytes er da veldig mye større enn om den aldri har satt seg under forstyrrelser før.

Eksempel 1) Terje skal trene SV Stegg til å avslutte snusingen i grøftekanten og ta kontakt når Stegg hører navnet sitt. Stegg snuser i grøfta men reagerer ikke på noen måte når Terje høyt og tydelig sier STEGG. Terje tråkker inn foran Stegg og bruker kroppen for å sperre hundens tilgang til grøfta. Når Stegg tar øyekontakt med Terje gir Terje tillatelse til at Stegg får fortsette snusingen. Til tross for treningen ser ikke Terje noen forbedring hos Stegg etter tre repetisjoner. Terje innser han må gå fram på en annen måte og tar hunden med seg på asfalten der han kaster en godbit på bakken til Stegg. Stegg spiser godbiten og snuser en god stund for å være sikker på at det ikke er flere. Så løfter Stegg hodet og tar øyekontakt med Terje. Terje klikker og kaster en godbit til til Stegg. Etter noen repetisjoner tar Stegg umiddelbart kontakt med Terje etter han har svelget godbiten på bakken. Nå legger Terje på signalet STEGG i det hunden svelger godbiten, og før han løfter hodet. Etter ytterligere noen repetisjoner kan Terje hive flere godbiter på bakken og Stegg avbryter umiddelbart og tar kontakt med Terje når han hører navnet sitt. Terje går tilbake til grøftekanten med Stegg og gir tillatelse til at hunden får snuse igjen. Etter noen sekunder gir Terje signalet STEGG og Stegg avslutter snusingen og løfter hodet umiddelbart. 

Terje har gått for fort fram i treningen og ber Stegg om mer enn det hunden kan. Han prøver tre ganger å avbryte hundens atferd når den ikke reagerer på signal, men dette fører ikke til at hunden reagerer bedre. Ved å gå tilbake i treningen og belønne forkunnskapen “frivillig kontakt” med etterhvert ekstern belønning, gir Terje Stegg bedre forutsetninger for å kunne reagere rett på signal senere. Om Terje hadde trent inn forkunnskapen FØR han prøvde å avbryte snusingen i grøfta ville han unngått de dårlige første repetisjonene og treningen ville gått raskere.  

Start med noe hunden kan

Det første steget i kriterieplanen er der du er i dag. Altså noe hunden allerede kan. Om du skal trene etter R+ sine kriterieplaner bør hunden din derfor ikke ha noen problemer med det første punktet i planen. Har den problemer med det første punktet bør du trene mer på forkunnskapene beskrevet for øvelsen.

Skal du lage en kriterieplan selv begynner du med et punkt du er veldig sikker på at hunden på en eller annen måte får til innen kort tid. De første punktene på apporteringsplanen fra forrige leksjon var henholdsvis “hunden ser på dummyen” for hunden uten gjenstandsinteresse, og “hunden griper over dummyen jeg holder i min hånd” for hunden med stor gjenstandsinteresse. Planene er utarbeidet ut i fra den kunnskapen vi har om hver hund og hva vi regner med den vil gjøre om vi presenterer en dummy. Vi vet at for hunden uten gjenstandsinteresse vil vi ikke kunne forvente mer atferd enn at den kort ser på dummyen og sørger følgelig for at dette er det første vi belønner. 

Ofte men små økninger i kriterier

Treningen blir mest effektiv dersom vi setter kriteriene slik at hunden lykkes og oppnår belønning. Samtidig må vi, for å få progresjon, stadig øke kriteriene våre slik at vi kommer nærmere målet. Men planlegger vi med for store sprang i kriteriene stopper treningen fort opp. Hunden forstår ikke hva den må gjøre for å oppnå belønning og det blir lett mye feil, frustrasjon eller at hunden rett og slett gir opp. Løsningen blir å planlegge for å ofte øke kriteriene, men i veldig små steg av gangen. Når du lager kritereplanen for atferden du skal trene skal du derfor tenke etter hvordan du gjør hvert kriterium litt vanskeligere uten at hunden mister forståelsen for oppgaven. 

Eksempel 2) Vi har en hund som kan utføre fine apporter på land og skal nå lære den å apportere i land. Disse to kriteriene kan skrives slik:

  1. Hunden kan utføre en kastapport 10 meter fram på land
  2. Hunden kan utføre en kastapport 10 meter fram i vann

For hunden vi trener er dette et altfor stort hopp i kriterier og den greier ikke hente apporten. Vi må mase den ut i vannet og når den kommer tilbake med apporten slipper den den i vannkanten og rister seg. Den vil ikke plukke den opp.

Om vi hadde planlagt treningen med flere men kortere sprang i kriteriene hadde sjansen for å lykkes blitt større. Hunden ville kjent igjen øvelsen hele tiden og opplevd mestring. Jobben blir lettere både for hunden og oss selv:

  1. Hunden kan utføre en kastapport 10 meter fram på land
  2. Hunden kan utføre en kastapport av våt gjenstand på land 
  3. Hunden kan utføre en kastapport i vannkanten
  4. Hunden kan utføre en kastapport på dypere vann der den blir våt uten å miste fotfestet
  5. Hunden kan utføre en kastapport der den må ta et par svømmetak
  6. Hunden kan utføre en kastapport 10 meter fram i vann

Splitting av atferder

I eksempelet over legger vi til flere mindre små steg mellom to opprinnelige kriterier. Men det er også en annen måte vi kan gjøre øvelsen mer forståelig for hunden. Når vi splitter atferden deler vi den i mindre overkommelige deler og trener delene hver for seg med hver sin kriterieplan. Da kan vi løse en vanskelighet av gangen og når alle delene fungerer hver for seg kan vi sette dem sammen: 

  • Hunden skal kunne svømme 20 meter uanstrengt
  • Hunden skal kunne gå ut i vannet og legge på svøm i ulike miljø
  • Hunden skal kunne svømme med gjenstand i munnen
  • Hunden skal kunne løpe fra vann og helt inn til meg og få en godis uten å riste seg på veien

Det finnes ingen fasit på hvordan vi splitter atferdene eller hvor store hopp vi kan gjøre mellom kriteriene. Alle oppdelinger som gjør at vi får forsterket mer rett atferd hos hunden er bra. Når du lager kriterieplanen for innlæringen av en atferd hos din hund, må du bruke din egen erfaring. Kunnskapen din om hva hunden kan og hvilke utfordringer den har bestemmer hvordan kriterieplanen legges best opp for dere.

Hensynet til miljø og forstyrrelser

Å jobbe i nye miljø og under nye forstyrrelser kan representere en stor økning i vanskelighetsgrad for hunden. Om vi skal ut å trene i nye miljøer eller med forstyrrelser må vi derfor kompensere denne økte vanskelighetsgraden med å gå ned i vanskelighetsgrad for utførelse. Kan hunden bli sittende i 1 min i stua, starter vi med å sjekke om den kan bli sittende i 10 sekunder om vi trener ute i hagen. Kan hunden hele apportkjeden med en dummy, går vi tilbake og senker kriteriene første vi gangen vi presenterer kaldt vilt. Om hunden kan sette seg på 50 meters avstand på kommando i et miljø uten store forstyrrelser, senker vi kriteriene og sørger for å være nærmere hunden første gang den skal sette seg i oppflukt.

I belønningsbasert trening legger vi opp treningen slik at hunden gjør rett og så sørger for at hunden opplever at det lønner seg å gjøre rett ved å gi den noe den vil ha. Når vi bestemmer kriteriene og lager kriterieplanen legger vi store føringer for hvor lett det blir for hunden å gjøre rett. Treningen blir både lettere og mer effektiv dersom du trener inn forkunnskaper, sørger for å starte på et kriterium du vet hunden oppnår, tar hensyn til miljø og forstyrrelser når du setter kriteriene, planlegger for litt fler steg enn nødvendig og splitter atferden opp.

Hvilken atferd bruker du mest treningstid på for tiden?

Kan du tenke deg forkunnskaper hunden har lært/burde ha lært som gjør/ville gjort treningen lettere?

Kan du tenke deg måter du kan splitte atferden i deler på på som gjør treningen enda mer overkommelig og forståelig for hunden?