Balanse lydhørhet og jaktlyst

Det finnes ulike strategier for å trene fram en ung fuglehund. Noen har fått beskjed fra oppdretteren om å sørge for at hunden er ferdig dressert før de i det hele tatt lar den løpe i fjellet, mens andre kjører strategien “fri oppdragelse” i fjellheimen fram til hunden nærmer seg to år. Vi kan vel ikke akkurat anbefale noen av disse strategiene. På den ene siden må vi sørge for at vi både kan kalle hunden inn, stoppe den og sende den for å hente noe under vanskelige forhold. På den andre siden får vi ikke en god fuglehund dersom den ikke får erfaring med å finne og håndtere vilt. Vi må finne en balanse mellom utviklingen av hundens jaktlyst og jaktvett, og utviklingen av lydhørhet og tekniske ferdigheter. 

Hvordan du legger opp treningen slik at hunden utvikler seg optimalt på begge områder er avhengig av flere faktorer. For det første har vi alle personlige preferanser på hva slags hunder vi liker å jobbe med. Noen liker å ha mye kontroll hele veien gjennom hundens utdannelse, mens andre liker bedre å la hunden utvikle seg både søksmessig og i fugl først før de bestemmer for mye over den. En annen faktor er hva slags type hund du har mellom hendene. Har hunden din foreløpig et mindre søksformat, sterkt standinstinkt og/eller lite jagelyst, har du større rom for å la den få erfaring i terrenget uten at den utvikler for mange dårlige vaner. Er derimot hunden din mindre sikker i standen, har stor jagelyst og med et stort søksfomat i tillegg, vil den raskt utvikle dårlige vaner dersom du ikke styrer den litt. Og så handler det jo om alt det praktiske. Hvilken tid på året du har tilgang på jakt/treningsterreng, når er det gode forhold for unghunden i fjellet osv. Vi kan ikke la hunden få erfaring i fugl hele året, og dermed må vi benytte oss av mulighetene når de er der. 

Ubalanse

Det er umulig å ferdigtrene hunden til å høre på signalene våre uten å eksponere den for jaktbiotop og fugl. Dette er fordi jaktlysten, jagelysten og viltbegjæret er de største forstyrrelsene/forsterkerene vi møter som fuglehundtrenere. Vi kan lære hunden å reagere rett på våre signaler opp til et visst nivå av forstyrrelser uten fugl. Men de første fuglekontaktene hunden har vil som oftest vekke jaktlysten slik at vi vil henge etter med innlæringen av signalene uavhengig om hunden er 7 mnd eller 3 år når vi slipper den i fuglebiotop første gang. 

Om vi derimot ikke trener inn noen signaler og bare lar hunden utvikle jaktlyst, blir veien fram til en lydhør hund veldig lang. Plutselig har vi en hund med enorme mengder jaktlyst, jagelyst og viltbegjær som ikke ser noen verdi i å engasjere seg i den aktiviteten vi vil. 

Det enkleste er om vi greier å vekke hunden jaktlig litt av gangen slik at vi kan holde tritt med utviklingen av lydhørheten og de tekniske ferdighetene. I praksis er det ofte slik at vi beveger oss fra den ene grøfta til den andre. I det ene øyeblikket har vi en ung svært lydig hund som gjør alt for oss, i det neste en jaktmaskin med tette øreganger. Trøsten er at jo mer erfaring vi får og jo flere hunder vi håndterer, jo flinkere blir vi til å se tendensene til atferder vi ikke vil ha. Dermed vil vi kunne gjøre tiltak før vi havner i grøftene og veien fram til målet blir kortere.

Stående fuglehunder

De stående hundene skal i stor grad jobbe selvstendig med å finne og holde fuglen til vi kommer fram. For å greie dette på ulike typer fugler, i ulike typer biotop, i ulike typer vær, føre og vindforhold og på ulike tider av året, trenger hunden mye erfaring. Vi som mennesker kan ikke fortelle hunden hvor fuglen er, hvordan den lukter eller hvor hardt den trykker. Vi kan kun sørge for å sette hunden i situasjoner i terrenget der den har stor sjanse for å lykkes. Sjansen for å lykkes kan derimot økes dersom vi har litt kontroll på unghunden. 

Hunder er ulike. Noen hunder blir nærmest flaue over at de støkker fugl i stedet for å finne den og ta stand. Andre hunder kunne ikke brydd seg mindre og løper glade videre. Noen er råe av natur og går hardt inn i fuglen mens andre er mer forsiktige. En god jakthund er en hund som tør å gå fram, som er presis, og som ikke er redd for å reise fugl. For at hunden skal utvikle seg til å gjøre dette må vi la den råe hunden få lov til å gjøre sine feil, støkke fugl og finne ut selv hvor hardt den kan gå på. Den mer forsiktige må oppmuntres til å tørre å gå på og å få suksess. Blir vi for tidlig i hundens utdannelse for fokusert på at hunden skal være lydhør i fuglesituasjonene, vil vi kunne ødelegge denne utviklingen. 

Reisen er en annen ting vi skal tenke på når vi trener de unge stående fuglehundene. Uavhengig av hvilken metode vi bruker er det lett å ødelegge denne dersom vi for tidlig begynner å stoppe hunden med en gang fuglene letter. Enten kan hunden misforstå og tro at vi ikke liker at fuglene flyr sin vei, at den blir så opptatt av å gjøre rett at den helst vil bremse og sette seg før fuglene letter, eller at den opplever ubehag ved at vi blir sinte når fuglene flyr og dermed blir forsiktig i reisen. For å bevare reisen bør vi derfor la unghunden få ta inn inntrykket av fuglen som flyr en liten stund før vi går inn og bestemmer at den skal gjøre noe annet. 

En god innkalling løser mange av dilemmaene med den unge stående fuglehunden i fjellet. Med en fungerende innkalling kan vi snu hunden på lang avstand, passe på så den treffer interessant biotop på rett side av vinden, og snu hunden om den løper etter fugl slik at den ikke får belønne seg selv. Jo bedre innkallingen din er, jo mer erfaring og frihet kan du gi hunden din i terrenget.

Støtende fuglehunder

Det er stor variasjon mellom linjer og individer når det gjelder de jaktlige egenskapene hos de støtende hundene. Noen eier ikke jaktlyst, mens andre har jaktlyst på nivå med en stående hund. Noen bryr seg ikke om å jage fugl, mens andre gjerne drar etter i mange hundre meter losende. I tillegg er det stor variasjon i hvor tett de naturlig søker og hvor rettlinjede de er i søket. Alt dette må vi ta hensyn til når vi finner balansen mellom utviklingen av hundens lydhørhet og jaktlyst. 

Men det er også en stor likhet mellom de støtende hundene. De skal gå med tett kontakt og reagere ofte på signaler fra fører/jeger. Det er også høye krav til at hunden skal være stille og konsentrert i alle deler av arbeidet. I tillegg er selve fuglearbeidet for de støtende hundene mye mindre komplisert enn for de støtende, og de trenger derfor mindre erfaring for å få det rett. Dette gjør at trenere ofte anbefaler å vekke de støtene hundenes jaktlyst forsiktig og senere i utdannelsen, etter at apporteringen og lydhørheten er godt på plass. 

Men støtende hunder trenger også erfaring med at det er gøy å finne fugl i ulike typer terreng for å utvikle jaktlyst. Og jaktlysten trenger vi om vi skal bruke hunden under norske forhold med tøft terreng og lengre mellom fuglene. I tillegg er det slik at en støtende hund som blir usikker eller dempet i fugl kan begynne å stoppe når den nærmer seg fuglen i stedet for å øke intensiteten og få den på vingene. Dette øker igjen sjansen for at fuglen løper eller letter langs bakken i stedet for å lette opp og gi gode skuddsjanser. Så et for lenge ensidig fokus på lydhørhet og tekniske ferdigheter uten å utvikle hundens jaktegenskaper er ikke optimalt. 

Grunnprinsipper som ikke skader

I denne leksjonen har vi skrevet mye om å ta hensyn til det individet du har, og å greie å balansere utviklingen av hundens lydhørhet og tekniske ferdigheter, med hundens utvikling av jaktlyst og jaktvett. Siden alle hunder og eiere er ulike har vi kommet med lite konkrete føringer om hvordan du bør styre din hunds utvikling. Men det finnes en god del grunnprinsipper du kan følge som aldri blir feil:

Er du en av dem som vil ha mest mulig kontroll over hunden til enhver tid, eller liker du å se hunden utvikle seg i terrenget uten for mye innblanding fra deg?

Hva har du gjort med tidligere hunder og hvordan har det fungert?