Mer enn SITT
RIOS er en forkortelse for Ro I Oppflukt og Skudd, altså at hunden stopper og er rolig når fuglen tar til vingene og felles. Jaktlig trenger vi RIOS både for at hunden ikke kommer inn i skuddbildet og ødelegger skuddsjansene våre, og for at den lettere kan markere fallstedet dersom fuglen blir felt. På jaktprøver er det krav til RIOS for å få premiert hunden.
Det å lære hunden å være rolig og/eller lydig når det letter fugl er det de fleste fuglehundeiere sliter mest med. Det ene vanskelige momentet er å rett og slett få stoppet hunden og holde den i ro når fuglen letter, det skytes og felles, og kanskje fuglen i tillegg beveger seg på bakken etter den er felt. Det andre er å sørge for å bevare (eller trene fram) en heftig reis, eller en god og kontant støt, selv når hunden vet den skal bråstoppe like etterpå.
Helheten
Å kun fokusere treningen rundt at hunden skal stoppe når fuglen letter, er ofte en dårlig strategi. Vi ønsker hunder som er gode søkere, viltfinnere og fuglebehandlere. For mye fokus på å stoppe hunden kan legge en demper på hundens djervhet i fugl, selv om stoppen er trent med positiv forsterkning. En hund som alltid blir stoppet fra ung alder kan lett ende opp med å bli stående når fuglen løper unna på bakken, begynne å ta stand på veldig lange avstander, eller bli forsiktig når vi ber om reis. Dette gjelder ikke bare stående fuglehunder, men også for spanieler. Disse kan ende opp med å gå ned i tempo og bli forsiktige når de nærmer seg fugl, eller rett og slett ta stand når de egentlig skal støte fugl som trykker godt. Dette kan føre til at fuglene enten løper unna på bakken og forsvinner, eller at de aldri kommer seg på vingene.
Vi må balansere treningen og tilpasse den til individet. For å bli en god fuglebehandler trenger hunden erfaring med ulike viltslag under ulike forhold. Vi må kunne gi hunden erfaring uten å kontrollere den for mye slik at hundens iboende egenskaper kan utvikle seg og komme til uttrykk. Samtidig må vi forberede hunden på at den senere kontant skal stoppe når fuglen tar til vingene. Lar vi hunden løpe for langt etter fugl for mange ganger vil jobben med å lære den å stoppe bli vanskelig.
Jagelyst
Men det er ikke bare genetikken som påvirker jagelysten, vi kan også øke eller senke den gjennom trening. Om hunden for eksempel har fått oppleve å få tak i fugl under en ettergang, eller har funnet ny fugl under ettergang, vil dette sannsynligvis øke hundens motivasjon for å forfølge vilt. På samme måte vil en hund som opplever å finne ny fugl når den kommer tilbake på setet redusere motivasjonen for å forfølge vilt. Det blir rett og slett viktigere å være igjen for å sjekke om det er flere. Hunder som gjennom trening har forstått at det lønner seg å stoppe når fuglen tar til vingene vil også ha mindre motivasjon for å løpe etter.
Noen ganger viser hunden atferd som ligner jagelyst men som ikke er er dette. Hundens ettergang trenger nemlig ikke være motivasjon for å løpe etter fugl, men rett og slett fordi den vil løpe vekk fra fører. Presset hunden opplever fra fører (roping, skyting, hoiing og kanskje kjefting) oppleves så ubehagelig for hunden at det blir lettere å løpe framover enn å forholde seg til det som er bak. Hvorfor hunden opplever dette som ubehag handler som oftest om manglende eller feil trening. Enten er det mangler i relasjonen mellom fører og hund, at kriteriene for hva som skal skje når fuglen letter ikke er klare, eller at konsekvensene av å gjøre feil er så stor at det er lettere å løpe vekk dersom noen virker sure.
Standinstinkt
Hos hunder uten sterkt standinstinkt kan det kraftige adrenalinpåslaget i forbindelse med hemningsløs forfølgelse av fugler gjøre at standen ikke kommer til uttrykk og blir kortere og kortere.
Arousalnivå
Hundens arousalnivå har mye å si for hvor lett den er å stoppe i fugl. Noen hunder er ganske kalde i hodet når fuglen letter og har lett for å utføre atferder på signal, selv om de har stort viltbegjær og reiser for å drepe. Andre blir veldig ivrige og mister hodet som om dette var den siste fuglen de får se i sitt liv. Vi angriper denne utfordringen fra to sider. Dels skal hunden lære å høre etter selv når den er i høyt arousalnivå, og dels jobber vi med at hundens arousalnivå skal gå ned i forbindelse med oppflukten. Det første kaller vi ofte å lære hunden å være “lydig” i oppflukt, det andre å være “rolig” i oppflukt.
Har din hund naturlig mye jagelyst?
Er din hund forsiktig i inngangen til fugl, eller djerv og rå?
Har din hund sterkt standinstinkt?
Går din hund lett opp i arousalnivå? Og har den lett for å roe seg ned igjen eller blir den der oppe lenge?